Intervju med Arne Pedersen
Arne Pedersen var i en mannsalder ansatt i Hudtwalcker & Co. AS. Arne jobbet i fabrikken på Husbergøya i 35 år. De siste årene fabrikken var i drift var han fast vaktmann på øya, og dessuten kaptein på firmaets ferge «Mickie», som gikk i daglig trafikk til og fra Husbergøya, Oslo havn og Oksval på Nesodden. Intervjuet ble gjort av Fredrik Fasting Torgersen og stod i «Aktuell Rapport» nr. 11, 1982.
Vi får alle en byrde å bære. Arne ble pålesset en bør så forskrekkelig at de fleste av oss hadde blitt knuget i kne for aldri å reise oss igjen. han var toåring da en utvekst begynte å vokse frem høyt oppe på Arnes venstre kinn. Den este ut fra ertestørrelse til plomme og deretter til en gedigen pærestørrelse.
– Hvordan var det å gå gjennom livet med en slik utvekst, Arne?
– Forferdelig! Det var en årelang spissrotgang. Men heldigvis for meg ble jeg sterkere og sterkere på veien. Til slutt prellet alle håns- og ukvemsord av.
– Hvordan artet skoletiden seg?
– Som en lidelse. Barn er som blomster. De kan være giftige.
– Du ble mobbet med andre ord?
– Få er vel blitt mobbet mer. De daglige slengord var: Gå hjem og gjøm deg, ta på deg maska, osv. Det var jo ikke de ordene en gutt i oppveksten satte mest pris på.
– Skolelærerne støttet deg vel, for de representerte jo: Elsk din neste, du kristensjel.
– Hadde det ikke vært for enkelte skolelærere, så hadde jeg ikke holdt ut skoletiden og følgelig vært analfabet i dag. Men min skavank gjorde meg veldig var og skarp. Så jeg oppdaget at enkelte lærere så på meg som et uetisk, ufyselig vesen.
– Ble det gjort noe fra myndighetenes side for å få fjernet utveksten, som en vel må kunne si ikke har vært til noen glede for deg?
– Først må jeg si: Jeg kommer fra en arbeiderfamilie. Den veien har myndighetene aldri sett. Det var først da jeg var 12 år at de oppdaget den vansirende utveksten jeg hadde båret på i 10 år, og som hadde ødelagt mine guttedager. Så ble jeg operert på Rikshospitalet. Det var i 1942. Den operasjonen som ble foretatt, var en såkalt overflatebehandling. De kuttet med andre ord bort den del av faenskapet som var over huden.
Den behandlingen kan sammenlignes med å fjerne en løvetann på en gressplen ved å kutte den med gressklipperen. Alle vet hvem som kommer tittende frem igjen, og det kraftigere enn tidligere etter en slik overflatebehandling.
Det tok ikke lang tid før utveksten på nytt dominerte mitt ansikt. Nå større og gildere enn tidligere. Det var som den hadde gjennomgått en foryngelse. Min parasitt hadde over hodet ikke tatt noen skade av det kirurgiske arbeidet. Tvert i mot. Kirurgene fikk den til å blomstre opp i en plommeaktig farve.
– Jeg har forstått, Arne, at du har vært gjennom en rekke slike overflatebehandlinger, men alle med samme negative resultat. Hvem fikk fjernet styggedommen til slutt?
– Det var doktor Loennecken. Det var i 1967 at han tok beslutningen om å få parasitten fjernet for godt. Operasjonen viste at utveksten gjennom årene virkelig hadde fått anledning til å gro og spire innover. Røttene strakte seg som fangarmer i alle retninger. Alt måtte bort. Det var en gedigen operasjon som doktor Loennecken gjennomførte i 1967.
– Er du fornøyd med resultatet?
– Jeg føler meg som et nytt menneske. Tidligere kunne jeg skremme fanden på flat mark. I dag våger jeg meg ut blant folk.
– Når vi ikke avslutter din historie her, Arne, så er det fordi du for tre år siden på ny måtte gjennom en operasjon.
– Ja, men da var det låret. Jeg hadde så store smerter i venstre lår at jeg ikke greide å reise meg fra senga. Smertene hadde kommet og gått gjennom noen tid. Jeg fikk forskjellig behandling uten resultat. Min huslege bestilte plass til meg på Ullevål sykehus, og der gjennomgikk jeg all verdens prøver fra blodprøve til ryggmargsprøve. For dette låret mitt satte grå hår i hodet på legene. Det var vanskelig å stille en diagnose.
Summen av alle prøvene ble operasjon. Jeg husker jeg ble tatt under kniven en onsdag formiddag. Dagen etter kom kirurgen og sa: Ja, vi har fjernet 670 gram fra Dem, Arne Pedersen.
Som den gamle tobakksrøker jeg er, repliserte jeg: Ja, det blir omtrent 13 tobakkspakker det.
Da lo kirurgen.
– Hva var det som ble fjernet?
– Ikke vet jeg det sikkert, men det er mulig at parasitten på kinnet hadde fått barn. Det vet jeg altså ikke med sikkerhet.
– Hvordan har arbeidslivet artet seg for deg? Er du trygdet?
– Jeg har jobbet i all min tid. I 35 år har jeg arbeidet ute på Husbergøya i Bunnegjorden. Her er det ikke snakk om trygd. Jeg løfter 200 kg oljefat opp i annen stablehøyde alene. Hva skal jeg trygdes for?
Ja, dette var ordene til en mann som ikke har gått nedenom og hjem på grunn av andres tarvelige ord og sin egen selvmedlidenhet.
www.hudtwalcker.no 2020