Langøyene: Fra søppelhaug til badeparadis
På en smellfet julidag hender det at man ønsker seg en dukkert i friskt og svalende sjøvann. Hva gjør man så hvis man for eksempel bor på Kiellands plass? Man gjør som en ung dame vi traff: Tar bussen til Stortorvet, skifter med trikk til Stortingsgaten, følger løypa derefter til utstikker A ved Honnørbryggen og går om bord i ”Sjøbad II”. Med denne badebåten kom hun og vi, pluss 133 andre mennesker, åtte barnevogner og en schäfer ut til Langøyene!
Tusenvis av badende – men aldri trangt
Damen, Kjersti Bakken heter hun, var tungt lastet, med campingstol og bag, men hun var ikke alene om å ha hendene fulle. Alle som gikk om bord i ”Sjøbad II” slepte på bag’er, plastposer og tepper. Det gjelder å gjøre seg livet mest mulig behagelig når man skal tilbringe dagen på en øy. Langøyene er en fin-fin bade- og campingplass, men kommunen holder ikke liggestoler og håndklær og mat får man ikke kjøpt, unntatt lørdag og søndag og unntatt snadder, is og mineralvann i kiosken. Så det gjelder å utstyre seg efter behov.
Til gjengjeld er det gratis både å bade og campe på Langøyene. Med båten ut er det seks kroner for de voksne og tre og en halv for de små.
Bare godlukt nå
Når man har gjort opp for seg og gått om bord, så skummer det om baugen og blåser friskt i tyve minutter.
Forbi Hovedøya på vestsiden går leia, videre ut forbi Lindøya øst og Gressholmen – og så rett mot Langøyenes fine, brede trebrygge med trapp. Duften av tjærebredde påler og frodig grønt blander seg med sjøluften. Og mens vi innånder den må vi få minne leserne om hva som lå her før: Byens søppel! Joda, her lå avfallsdyngene, som efterhvert fylte opp sundet mellom øyene. Og hit ble søppel-lekterne tauet, i skytteltrafikk, i over førti år. De fulgte samme leia som ”Sjøbad II” med Kjersti Bakken og oss andre, kan vi tenke. Forskjellen er at verken fluer eller stank fulgte oss, og intet som måtte minne om søppel møter oss på Langøyene i dag: Jo vent litt – store, grå plastposer står oppmarsjert på bryggen. Det er søppel som skal til byen!
For så vidt kan man nesten si at frem og tilbake er like langt, men det er jo ikke samme søppelet, naturligvis. Det finnes ikke så mye som en melkekapsel igjen av det gamle. Men så ble her også gjort grundig rent. Først ble det satt fyr på uhumskhetene, og så kom Høyer-Ellefsen og sprøytet på 12 000 kubikkmeter sand. Oslo-russen hjalp til med å rydde opp (et lite chickelacke burde de ha for det!), og så ble det planert, og sådd og raket og stelt. En 300 meter lang badebukt dukket opp mellom de to øyene, på den siden som vender ut mot Nesodden, og en gresslette på hundre mål oppstod mellom stranden og bryggen. En gangvei ble asfaltert, det ble også en balustrade ovenfor badestranden. Dette var i begynnelsen av femtiårene.
Intet vemod
Til historien hører naturligvis også at det bodde 18 familier her som måtte skaffes hus annetsteds da kommunen bestemte at Langøyene skulle ble bade- og friareal. En av dem var familien Gulbrandsen.
Ivar Gulbrandsen var fjorten år da fraflyttingen fant sted i 1954. For ni år siden vendte han tilbake med kone, tre barn og telt – og teltet ble slått opp der hvor barndomshjemmet stod.
– Men det har ikke noe med sentimentalitet å gjøre, fremhever han, det er bare så fint her i sommertiden. Riktignok er det vanskelig å kombinere teltlivet med jobb i byen, for båtene går ikke tidlig nok om morgenen, men fredag middag drar jeg ut og søndag kveld drar jeg inn igjen. Vi som reiser på weekend til Langøyene slipper bilkøer og den slags!
Og helt uten vemod i stemmen forteller han om flueplage og lukt og røyk og rotter før i tiden. Innlagt vann og elektrisitet hadde man ikke, og når øyboerne skulle handle, måtte de ringe til Olaves Hansen i byen og få varene bragt med båt. Om vinteren gikk de ofte over isen.
Veteraner og ølforbud
Ivar Gulbrandsen hørte til siste kull på øyas folkeskole. En av dem som kom utenfra og hører til de mest Langøyfrelste er Torbjørn Rydén. Han og kona kan feire sin tyvende sesong på campingplassen. Fruen var på handletur i byen da vi kom, men ellers er de sjelden på bytur.
– Jeg har en liten båt, og med den drar jeg over til Oksval på Nesodden og handler, sier Rydén. Så får jeg en fin tur samtidig. Gass til kokeapparatet henter jeg på Lindøya. Jeg for min del har bare vært en gang i byen siden midten av mai, da vi kom hit ut.
– Hva vi gjør her ute? For et spørsmål! Sitter på stranda og ser på solnedgangen, fisker og går tur, bader, sparker fotball og spiller badminton – her er nok å ta seg til, og vi savner ikke byliv og TV et minutt.
Det er en pussig ting med Langøyene: De tilhører Oslo kommune, men ligger i Nesodden. Man skulle dermed tro at Nesodden hadde jurisdiksjon over øyene, men vei, ikke helt.
Nesodden bestemmer når det gjelder ølsalg, men det er Oslo havnepoliti som tilkalles hvis det oppstår kvalm. Det kan muligens komme av at lensmannen på Nesodden ikke har båt, hva vet vi. Vi vet bare at vertskapet på Langøyenes kafé Svanhild og Willy Isebakke, er lei seg for at ølsalg ble forbudt i år.
– Vi har jo bare åpent lørdag og søndag, til sammen fjorten timer, sier Willy Isebakke. Men, legger han til, vi får ta det med et smil – annet er ikke å gjøre.
Ekteparet Isebakke trives svært godt – med og uten øl – på Langøyene, omgitt av to undulater, en kanin og fem barnebarn. Kaféen, som også er deres bolig, ligger på vestre øy og det var i dette huset Ivar Gulbrandsen og de andre barna på øyene lærte sin ABC.
Reglementet må overholdes
Det var ”bare” 70 telt her da vi besøkte campingplassen, men her kan være opptil 300.
– Da må vi ta i bruk reglementet, sier vaktmester Harald Skaug. Det lyder på familiecamping opptil tre uker. Ellers, når her er plass nok, ser vi litt gjennom fingrene med det.
Reglementet er ellers strengt, både for camping og bading. Fyll og nudisme tolereres ikke – da er man om bord i returbåten før man vet ordet av det!
– Vi er nødt til å holde en viss justis, forklarer Skaug – husk her kan være flere tusen badende på en dag. I fjor var rekorden 5800. Med så mange mennesker er det klart at alle må ta hensyn til hverandre. Bading av hund på badestranden er for eksempel forbudt. De som har hund med seg, den skal for øvrig holdes i bånd – kan man la den få seg en dukkert i en av de mange andre vikene på øya. Man kan legge fra seg båt eller dregge opp hvor man vil, bare ikke på badestranden.
– Hva med toppløs mote?
– Det er ikke meget av det her, men det hender jo at en og annen kaster bh’en. Det kan jeg godt forstå. Men jeg kan også forstå at for eksempel eldre mennesker kan ta anstøt av det. Hvis det oppstår krangel og jeg blir bedt om å ta stilling til saken, følger jeg en enkel lov, sier Skaug. Jeg spør partene: Hvem av dere kom først? Det er en grei regel å gå efter, den som kommer sist får bøye seg for den andres bluferdighet – eller mangel på det samme.
Til tross for at her kan være tusenvis av badende, virker det aldri trangt, hevder både Skaug og andre vi snakker med. Men så er her også over 300 mål å ta av.
Fjorten mann og radio
Foruten vaktmesteren, som bor her med familie, arbeider det daglig tretten mann på øya – syv badevakter og seks mann til opprydding og annet arbeide. Her er alltid førstehjelpsutstyr og mannskap, og i helgene rykker Røde Kors inn i badevaktstuen. Skjer det noe ellers i uken, tilkalles hjelp. Skaug er litt av en altmuligmann – blant annet radioamatør – og fra sitt radiorom kan han kalle opp både havnepolitiet og sykehjelp på ”no time”.
– Men det blir nå mest småskader, sier han og slikt er vi efterhvert blitt vant til å plastre og forbinde. Mange klager over at det så mye skjell på stranden, men til det pleier jeg å svare:
– Det skal vi bare være glade for, det betyr at vannet er friskt det!
P.S.: Husk å ta med dorull. Her er flere toaletter, som blir holdt mønstergyldig i stand, men papir må man holde selv.
Aftenposten, Aftenutgaven lørdag, 10.juli 1976
www.hudtwalcker.no 2016