Munkenes urtegård og tørkeplass, et sommerparadis for Oslo-folk
Øyene i Indre Oslofjord rommer så mange av interesse både fra fortid og nutid. På Bleikøya står fremdeles det gamle sykehuset som Oslo kommune hadde for skrofuløse barn, lungesyke pasienter som måtte holdes i karantene.
Øya hadde også en egen karantenehavn. Det gamle sykehuset fra 1855 tjener i dag som vel-hus for hyttebefolkningen. Hver lørdag i sommertiden arrangeres det dans ”på lokalet”, og ingenting minner om husets dystre fortid.
I riktig gamle dager var Bleikøya vaskeplass og urtegård for munkene på Hovedøya. Navnet henspiller på det samme som Tarjei Vesaas’ ”Bleikeplassen” , hvor tøy ble vasket og bleket. Eneste minne efter munkene i dag er alle plantene som ikke vokser andre steder. Det fortelles at den frodige vegetasjon på Bleikøya rommer hundrevis av arter, blant annet den lille roten som det lages absint av, antagelig plantet av munkene på Hovedøya.
Unikt øysamfunn
Bleikøya er et syn om våren, med blåveis, Maria nøklebånd og liljekonvaller som avløser hverandre i etapper. Men tross overfloden er det forbudt å plukke blomster på øya. Nu er turen kommet for et hav av syriner og blomstrende kastanjer der ute.
De 92 hytteeierne på Bleikøya kan glede seg over at idyllen stort sett er bevart. Oslo-folk, som knapt nok kjenner sine naboer i byen, lever her i nær kontakt med hverandre som en stor familie. Mellom hyttene snor det seg smale stier, hvor stokkendene kan ferdes uten å frykte trafikk. Og mødrene kantrygt la barna leke ute. På Bleikøya er det ingenting å være redd for, alle barna kan svømme.
De fleste hyttene går i arv i generasjoner, og alle beboerne kjenner hverandre fra barndommen. Den første bebyggelse kom i 1923, og 50-års jubileet ble behørig feiret med fest i Shippingklubben. I høst feiret også Nakholmen sitt 50-års jubileum, mens Lindøya jubilerte året før. De tre øyene representerer et unikt samfunn og har sannsynligvis landets eldste hytte-velforening. Som jubileumsgave fikk Nakholmen overrakt et pinnsvin fra Bleikøya Vel, og dermed fikk man bukt med rotteplagen. Bleikøya hadde selv høstet gode erfaringer med denne rottefangeren. Da jordrottene ble for plagsomme ble et drektig pinnsvin tatt med til Bleikøya, og rottene forsvant.
Fisken er kommet tilbake
Hyttefolket på de tre øyene i indre Oslofjord kan i år glede seg over at byggeforbudet er opphevet efter 10 års stopp. Det betyr at gamle hytter kan bygges opp igjen, men fortsatt gjelder arealbegrensning på 25 kvadratmeter med hems eller 35 kvm på et gulv.
Formannen i Bleikøya Vel sørger for dugnadsinnsats slik at Helserådets søppel- og renovasjonsforskrifter overholdes. Han passer likeledes på at fester avholdes ved dertil egnede anledninger. Mann for dette er skuespilleren Alf Hallgren, som har hoppet fra teater til naturvern og har startet eget firma for salg av komposteringstoalett.
– Hva med forurensingen av Oslofjorden?
– Renseanlegget på Bekkelaget som ble satt i gang i 1968, har betydd fantastisk mye. Vannet er blitt mye bedre og vegetasjonen er kommet tilbake. Blæretangen er det første som dør ved forurensning. Nå er den kommet tilbake i vannskorpen, og det er et godt tegn. Ved dykking kan vi se at vegetasjonen er gått gradvis nedover. For noen år siden trodde man at fisken var borte, men nå er den kommet igjen. Nå kan vi fiske torsk, hvitting og makrell utenfor Bleikøya, for ikke å snakke om ål, sier Alf Hallgren, Bleikøya-patriot i tredje generasjon.
På Bleikøya i 250 år
Urbefolkningen på øya heter familien Gulbrandsen, de eneste fastboende på Bleikøya. Våningshuset er fra 1700-tallet, og Ole Gulbrandsens slekt har bodd der uavbrutt i mer enn 250 år. 84-årige Ole Gulbrandsen drev fiske i Bunnefjorden og Vestfjorden helt til i 1950-årene. Båtbygger er han også. I dag er det sønnen Christian som fortsetter familietradisjonen med båtopplag som hovedgeskjeft. Han tre barn må hver dag i båt for å gå på Ruseløkken skole. I bestefar Oles tid måtte han ro til Vippetangen eller karre seg over isen for å komme på skole i Arupsgate. Men den gangen var det heller ikke så farlig om man holdt seg hjemme i åtte dager. Læreren sa ingenting på det.
Selv om Bleikøya bare ligger et stenkast fra Oslo, er det som å være i en annen verden. Hus og uthus står som det har stått i alle år, med gris i fjøset og sauer som beiter på gressvollene. Bestefar Ole rusler omkring på tunet og tar livet med ro. Her er det godt å være! For fru Solveig fra Motzfeldtzgate var det litt av en overgang å bli bondekone på Bleikøya med vannbæring og parafinlampe. Elektrisk strøm kom først i 1955, vann i 1962. Hun stortrives på øya. Heller ikke barnebarna, som bor i samme hus, kan tenke seg å flytte.
Odelsgutten Ole Christian blir kanskje boende på gården for å føre de gamle familietradisjonene på Bleikøya videre. Etter at Miljøverndepartementet har bestemt at øyene i indre Oslofjord skal bevares som de er, kan de fastboende og hyttefolket se fremtiden trygt i møte.
Assa
Aftenposten, lørdag aften, 25.mai 1974
www.hudtwalcker.no 2016