Nakholmen
De tidlige landliggerne på Nakholmen hadde, som sine samtidig på Lindøya, et noe frynsete rykte frem til den store «koloniseringen» i 1921-22. Det ble skumlet om fyll og slagsmål, og de opprinnelige beboerne så ikke alltid med blide øyne på byfolket som tok seg til rette på øya deres.
Johan Borgen forteller om en «sint gammel kone på Nakholmen, som hadde en slags øvrighets grad. Og når brunstekte vikinger fra byen gjorde landgang, da gikk hun opp og hentet sin lue med gullrand og sin St. Bernhardshund, og minnet om sin makt og myndighet i utvetydige ord.»
Men da staten parsellerte ut tomter og tok ti kroner i årlig leie, vokste det opp et lite, fint hyttesamfunn med 180 velstelte små hus på Nakholmen. Det fortelles at den 21. mars 1716 var dagen da Nakholmen fikk sin plass i verdenshistorien. Da marsjerte Karl XIIs soldater i gåsegang over isen fra Nakholmen til Bygdøy, mens kavaleriet red i sprang og reddet seg over. Det hadde lykkes dem å komme unna kanonaden fra Akershus festning!
Omkring 1850 ble det anlagt et gartneri på Nakholmen, og i 1865 ble det første landstedet, en toetasjes tømmervilla, bygget. Øya har også hatt sin egen lille passasjerbåt, M/B «Nakholmen». Det var en 18 fots snekke som begynte å gå i rute i 1912.
Sommeren 1996 vakte det stor oppstandelse da Aftenposten kunne fortelle at en av hyttene var blitt solgt for den nette sum av 1,5 millioner kroner. Men Vel’er beroliget gemyttene: Dette var en ganske spesiell handel. Det var ingen grunn til å tro at ikke tradisjonen skulle fortsette og de 190 hyttene fremdeles skulle gå i arv i familiene.
Sommerfolket på de tre tettbygde hytteøyene lar seg nok ikke så lett vippe av pinnen av rike nykomlinger. De tre øyene har ingen muligheter for ekspansjon og nybygging av noen art. Det er simpelthen ikke plass. Så forhåpentlig vil slekt følge slekt og slå vakt om de små samfunnene sine, også i kommende generasjoner.
Gry Waage
Fra Konglungen til Padda, Chr. Schibsteds Forlag A/S, Oslo, 1998
www.hudtwalcker.no 2026