Husbergøya, naboen i sør

Husbergøya skyter bratt opp av vannet som Langøyenes steile naboøy i sør. Det går ikke ferger dit, men den som har egen båt kan belage seg på en flott opplevelse på denne friarealenes paradisøy.

Det ligger tre hus her, ett på toppen, ett lenger nede og ett nede ved vannet. Pluss en stor flate med gulv som forteller om en fortid som en stolt tranfabrikk.

En øy nær Sandefjord

Kristiania hadde så vidt skrevet år 1900 da den unge Heinrich Carl Hudtwalcker kom hit fra Hamburg. På tross av at han bare var i tyveårene, hadde han en gründer i magen og en god idé i bagasjen. Han hadde nylig overtatt et gammel familieforetagende som drev et fiskeoljeraffineri i Hamburg. Mye av råstoffet fikk man fra fiskerinasjonen Norge, men unge Heinrich fant det unødvendig tungvint å reise over Nordsjøen for å hente fisk. Så hvorfor ikke heller anlegge en slik fabrikk i Norge? Og siden Sandefjord rundt århundreskiftet var blitt Norges fremste hvalfangerby, ønsket Heinrich å anlegge en ny fabrikk nær råvarene som kom inn til Vestfold. Dertil ønsket han å slippe byens restriksjoner og trange havn ved å bygge fabrikken på en øy med egen havn.

Husbergøya var ideell, nær Sandefjord, med mulighet for egen havn og samtidig nær arbeidskraften i Kristiania. Heinrich Carl Hudtwalcker kjøpte like godt hele øya tidlig på 1900-tallet og bygde opp en tran- og sildeoljefabrikk på hele 12 000 kvm.

Dampmaskiner drev de nødvendige møller og valser, og en høy pipe raget opp som et signal om de nye tider. Etter det store krakket i 1899 hilste Kristiania enhver ny arbeidsplass med glede, og nysatsingen til firma Hudtwalcker & Co. AS ute på Husbergøya var mer enn hjertelig velkommen. Produksjonen startet i 1902. På det meste jobbet det ca. 20 mann i fabrikken, blant annet hadde man egne bøkkere som laget og reparerte de solide fatene av tre.

Arbeiderne hørte til i nærheten. Årsproduksjon var på atskillige tusen tonn. Sluttproduktene havnet i store, tunge og solide tønner, som rullet ned til havnen på et eget ”trillespor”. Slik trillet tønne på tønne med fiskeolje og tran ned til raffineriets egen utskipningshavn for å bli eksportert verden rundt.

Et ungdommens miljøsted

Rundt 1980 var produksjonen sunket til kun 400 tonn pr. år, og bare fire mann jobbet i fabrikken. Men de bodde fortsatt på Husbergøya døgnet rundt, en uke ad gangen fordi fabrikken trengte tilsyn. Til slutt opphørte driften, og i 1982 solgte sønn og sønnesønn Hudtwalcker hele Husbergøya med tilhørende fabrikkanlegg til Oslo kommune.

Noen år etter salget brant så selve fabrikkbygningen. Det skjedde idet Forsvaret skulle fjerne fabrikkpipen med dynamitt siden den ble sett på som usikker. Men fordi fabrikken var så innsauset med atskillige tiårs fiskeolje som virket som parafin, tok fabrikken fyr og brant ned. Imidlertid står resten av fabrikksamfunnet fortsatt. For selv om mange av arbeiderne bodde annetsteds, ble det nødvendig å bygge opp arbeiderboliger også her ute. Ikke minst trengte fabrikken døgnvakt.

Oslo kommune kjøpte Husbergøya i 1982 for å lage et maritimt ungdomssenter her. Men planen rant ut i sanden fordi Oslos økonomi fikk seg en knepp nettopp i disse årene. Etter noen års stillstand ble de tre husene (direktørboligen på toppen av øya, arbeiderboligen nærmere fabrikken og formannsboligen mellom dem) i 1990 leid ut som hytter til private, før bydelene i Oslo indre øst fikk bruke dem som ungdomssted fra 2000. Det er for øvrig planer om å få laget en bane for strandvolleyball på den flate plassen der fiskeoljefabrikken en gang lå, og utvikle en miljøskole på øya i samarbeid med skoleetaten. Det er ellers viktig å merke seg at det bare er bygningene som er lettere privatisert. Husbergøya for øvrig er et friområde der alle og enhver kan gå i land.

Leif Gjerland

Oslos øyrike før og nå

Gjengitt med forfatterens velvillige tillatelse.

www.hudtwalcker.no 2014