• Hjem
• Husbergøya
• Artikler

Langøyene, dumpingplassen for søppel og byens fattige

Badeparadiset Langøyene var i mange år søppelfylling for Oslo kommune. Samtidig var det et billig sted å plassere fattigfolk i kommunale boliger. Her ble en familie glemt igjen.

1.  juli åpner Langøyene for badeturister etter store rehabiliteringsarbeider. I 2013 ble det oppdaget at giftig søppel tøt opp fra grunnen. Kristiania kommune kjøpte de to øyene Søndre og Nordre Langøya i Nesodden kommune allerede i 1902 for å dumpe den stadig økende mengden søppel i byen.

Kommunen hadde allerede eiendommer i Skedsmo, Ski og den omliggende landkommunen Aker. Men Aker hadde store innvendinger mot å bli hovedstadens søppeldeponi. Valget falt derfor på Langøyene siden Nesodden kommune ikke hadde sunnhetsforskrifter som kunne stoppe avfallsplassen.
Veivesenet fylte opp Langøysundet mellom de to øyene med gateoppsop. Fra 1908 fylte Renholdsvesenet på med søppel som ble slept over fra Sørenga. Mye av søpla drev med strømmen mot Bekkelaget, Ljan og Nesodden. Løsningen ble å blokkere sundet med tre skipsvrak, og slik ble de to øyene til en.

Langøyene ble synonymt med søpla som forurenset Oslofjorden og strendene rundt. Lukta var skrekkelig, og i 1911 ga Nesodden kommune bøter til Renholdsverket som mente klagene var overdrevne. De leide ut alle husene på øya til sommergjester og fikk leieboerne til å avgi skriftlig erklæring på: «at de ikke har været generet i nævneværdig grad av stank, at de ikke har set avfaldsstoffer flyte bort fra fyldingen, og at de absolut ikke har været utsat for nogen sygdom, som i mindste maate kunde skyldes fyldingen, men at de tvert imot har trivdes utmerket».

På varme dager tok gassene på fyllinga fyr, men flueplagen overskygget røyklukta. Ljans Vel klaget i 1936: «I de siste somre har vi også her på Ljan vært meget plaget av fluer, og i fjor sommer var det særdeles ilde. Noe lignende har vært helt ukjent tidligere. Den væsentligste årsak hertil har utvilsomt vært invasjon fra søppelfyllingene ved Langøene. I solskinsvær var husveggene på solsiden tett besatt av disse store, ekle fluer, og lukket man op et vindu der ikke var innsatt [med] nettingsrammer, fikk man på kort tid hele svermer inn i leiligheten».
Sommerboligene ble gjort om til helårsboliger, og i 1920 bodde 155 mennesker fordelt på atten hus på øya. Da Renholdsvesenet byttet ut manuelt arbeid med kabelkran på begynnelsen av 1920-tallet, tok Oslo kommunale leiegårder over boligene. Nå ble barnerike familier plassert her av Fattigvesenet. Siden øya geografisk lå i Nesodden kommune krevde Oslo kommune å få utgiftene refundert. Nesodden nektet, men Oslo kommune hevdet at bostedskommunen hadde plikt til å forsørge de som bodde der, til tross for at en annen kommune hadde plassert de der.

I 1919 fikk Langøyene egen skole, og fra 1920 fergeforbindelse. Øya fikk telefonlinje, men ikke strøm. Drikkevannet kom fra egne brønner, og beboerne dyrket poteter, tomater og asparges til tross for at de bodde like ved søppelfylling hvor det krydde av fluer og rotter. Husene forfalt og bolignøden i byen var den eneste grunnen til at folk ble boende. Søpla førte til dårlig vannkvalitet i Indre Oslofjord, og fisket og badevannet ble lite fristende. Særlig kloakk og oljesøl skapte store problemer.

Allerede i 1934 ble det lagt en telt- og badeplass på øya. For å ikke skremme publikum ble den kalt badestranda ved Rambergsundet. I 1938 ble det vedtatt at søppelfyllinga skulle legges ned og bli strand og friområde, men fyllinga var i bruk fram til 1948. I 1950 ble Langøyene gjort om til badeøy med strand, brygger, idrettsbane, forsamlingshus, friluftsteater og samlingsplass, dusjer og priveter. Igjen ble beboerne igjen en kasteball mellom Oslo og Nesodden kommune. De fleste ble omplassert i 1953, men én familie ble glemt igjen på øya, en mor med åtte barn ble sittende igjen alene. VG skrev: «Familien på Langøyene har en meget tynn tråd over til sivilisasjonen – en telefontråd». Til slutt flyttet de til Nesodden.

Kilder: ByplanOslo, Slik blir Langøyene i sommer, 2021, Øystein Eike, «Langøyene, bolig og badestrand», Tobias. Tidsskrift for oslohistorie 2020, Inge Torstenson, «Fra nattmann til renholdsverk. Avfall og renovasjon i Oslo gjennom tusen år», 1997.

Dagsavisen
Publisert: 18.06.2021.

Gjengitt med tillatelse.

www.hudtwalcker.no 2023