Malmøya i nåtid og fortid
Etter den rike og mektige Guttorm Gydassøns død omkring år 1307, hører man mindre om Malmøya. Det er først gjennom de siste par hundre år at Malmøya trer frem i sterkere belysning og det gjennom jubileumsberetningen «Malmøya Vel gjennom 75 år». Dette leser vi i Nordstrands Blad fra juni 1962 som er kilden til dagens «Aktuelle Historie».
Revejakt på ubebodd øy
Da Guttorm Gydassøn ble adlet i 1287 eide han foruten Malmøya også Malmøykalven, Sjursøya, Ulvøya og Skjellholmene (Skjærholmene). Dessuten var han eier av betydelig jordgods på Romerike. Etter hans død gikk øyene over til Mariakirken i Oslo som gave ifølge testamente fra enken baronesse Jartrud (Pålsdatter). Da Oslobispen Jens Nilssøn 9. juli 1597 la ut på visitasreise i robåt fra Bjørvika gjennom Ormsundet var Malmøya så vidt vites ubebodd. Det samme var også sikkert tilfelle i 1648 da det ble arrangert revejakt på øyene i Bundefjorden til forlystelse for Fredrik III som da besøkte Christiania under sin Norgesferd.
Ved 1700-tallet var Malmøya benefisert bispestolen i Oslo og Katedralskolen samme sted. Omkring 1800-tallet bygslet enkefru Marie Carlsdatter Malmøya. Avgiften var 10 riksdaler i året, fem til Oslobispen og fem til Katedralskolen.
24 beboere
Ifølge folketellingen i 1801 bodde det i alt åtte personer på Malmøya. Foruten den 82 år gamle jordbrukerske, enkefru Marie Carlsdatter og hennes datter (38 år), var det fisker Christopher Christophersen (47 år) og hustru Ingeborg Gudmundsdatter (35 år) med fire døtre hvorav en fra første ekteskap med tjener Allan Hansen. Ifølge folketellingen i 1865 hadde antallet bosatte personer på Malmøya steget til 24. Disse var den innvandrede tyske murmester Sebastian Pfützenreuter hvis hustru Jørgine var fra Jevnaker, de hadde fire sønner, to døtre, en tjenestepike og to «leiekarle». Videre var det fisker Johan Kristiansen og hustru Amalie Andreasdatter med tre sønner, en datter og en tjenestepike, fisker Andreas Andreassen med hustru Elin Kristiansdatter med tre døtre og føderådsmann Andreas Andreassen.
Omsatt i mange omganger
Fra ca. 1800-tallet trådte Malmøya mer frem fra sin ubemerkethet og gikk livlig i handelen gjennom om lag 150 år. Ved auksjonsskjøte, datert 26. januar 1806, solgte sorenskriver Aars Malmøya til oppsitter Christopher Christophersen for 1562 riksdaler. Men allerede ca. to måneder senere avhendet Christophersen Malmøya til Løytnant Aars for 1600 riksdaler. Samtidig utstedte løytnant Aars forpaktningskontrakt til Christophersen «vedrørende den grund og tomt modtagerens huse er opført paa, samt fiskerettigheder etc.». Bare fire år etter denne transaksjonen ble sjøkrigskommisær Gabriel Hvetting eier av Malmøya ifølge skjøte av 20. april 1810. Kjøpesummen var 2100 riksdaler. Sjøkrigskommisær Hvetting var ingen fattig mann, men døde likevel nærmest som fallent etter hva som ble sagt. Neste eier av Malmøya var den danskfødte arkitekt H. D. F. Linstow som hadde æren av oppførelsen av Slottet, ferdigbygd i 1848. Han inngikk i 1827 ekteskap med Gabriel Hvettings enke. Ved auksjonsskjøte, datert 31. oktober 1839, ble Linstow eier av Malmøya for 1340 riksdaler. Men heller ikke han beholdt herligheten lenge, idet han allerede før to måneder var gått, eller 10. desember, solgte Malmøya til triumviratet cand. jur. Krefting Bonnevie, murmester Seidelin og murersvenn Niels Hartmann for 5300 riksdaler. Dette kompaniskap ble ikke av særlig lang varighet, idet murmester Seidelin en del år senere sto som eneeier av Malmøya. Seidelin var Københavner og i egenskap av murmester knyttet til oppførelsen av Slottet under arkitekt Linstow. Den innvandrede tyske murmester Sebastian Pfützenreuter ble så ved auksjonsskjøte av 28. november 1850 eier av Malmøya for en pris av 4750 spesiedaler, inklusive Malmøykalven som hørte til Malmøya.
Malmøykalven, som også kaltes Louises Minde, ble 5. juni 1857 solgt til Lars Ihles barn for 600 spesiedaler. Fargehandler Jacob Jacobsen ble 6. november 1868 eier av «Fagerli». Kjøpesummen var 150 spesiedaler. Den 26. februar 1872 solgte murmester Sebastian Pfützenreuter hovedbølet på østsiden av øya, den senere dr. Fleishcers eiendom, til sin sønn Carl S. Pfützenreuter for 7300 spesiedaler. Den Tornerosesøvn Malmøya stort sett hittil hadde ligget i ble nå for alvor brutt. Fra 1872 til 1902 ble det skyldsatt 44 eiendommer på Malmøya. «Solvig» ble av Oslo Arbeidslederforening innkjøpt til feriehjem i 1910. Den 18. mai 1915 kjøpte Oslo kommune Malmøykalven for 53000,- kroner. Året etter ble «Skinnerbugten» innkjøpt av Bryggeri og Mineralvannarbeidernes Forening til bruk som feriehjem. I tidsrommet 1918-23 ble det foretatt 10 utparselleringer på Sydskogen, hvor Herbrand Hagen i 1925-26 oppførte seks hus.
Bernhard Dunker
Et navn som har spesiell klang i forhold til Malmøya er Bernhard Dunker. Som advokat nøt han i sin tid ry som landets dyktigste jurist. I 1859 ble han utnevnt til regjeringsadvokat. I følge skjøte av 26. mai 1851 kjøpte han Skinnerbukten for 150 spesiedaler.
Med Bernhard Dunker tok den nasjonalromantiske æra til på Malmøya som hadde alt fra fascinerende idyller til vill og uberørt natur. Når verden gikk P. Chr. Asbjørnsen imot, eller tungsinnet grep Bernhard Herre, hadde de sikkert hatt like stort utbytte av en tur til Malmøya som til Nordmarka, Krokskogen eller Holleia.
Det var særlig omkring Oscarshalls oppførelse i årene 1947-52, at senromantikken blomstret i vårt land. Alles øyne var rettet mot naturen med all den mystikk og romantikk som skog og fjell og vann kan romme. Malerkunsten, musikken og litteraturen, kort sagt kunst- og kulturlivet, hadde de rikeste kilder å øse av fra norsk natur og folkeliv, sagn og eventyr. Gjennom romantikken oppdaget nasjonen seg selv og Norge. Og i landstedsbebyggelsen, som opprinnelig var sterkt motebetont, har våre dagers allsidige friluftsliv sitt utspring. At det var en danske og ikke Dunker selv, eller en annen nordmann, som «oppdaget» Malmøya var selvsagt bare en tilfeldighet.
Dunkers landsted
Dunkers ledsager på hin minnerike seilerferd i Christianias lille skjærgård omkring 1850-tallet var den feterte danske skuespiller Adolf Smith. Da vestsiden av Malmøya passertes pekte Dunkers danske venn innover Skinnerbukten og utbrøt begeistret: «Der måtte det være deilig å ha et landsted». I samme øyeblikk var Dunker også klar over hvor han skulle ha sin sommerbolig. Denne må man regne med sto ferdig relativt snart etter at han den 26. mai 1851 hadde sikret seg byggegrunn. Dunkers prektige sommerresidens søkte sikkert sin like i Christianias omegn. Den ble oppført i schweitzerstil som var et typisk utslag av nasjonalromantikken og sterkt på mote i forrige århundre. Dunkers landsted var nærmest en sensasjon, og atskillige christianiafolk gjorde turen til Malmøya, spesielt for å ta stedet nærmere i øyensyn. Som arkitekt benyttet Dunker Heinrich Ernst Schirmer. Denne var innvandrer og hadde i løpet av kort tid opparbeidet seg en ledende posisjon som arkitekt her hjemme. Også rent håndverksmessig betegnet Dunkers landsted et høydepunkt. Den kunstneriske utsmykning innvendig var beundringsverdig, ikke minst de rike og smakfullt utførte treskjærerarbeider. Fra eiendommen førte en imponerende trapp nedover fjellet til badehuset. Dunkers førte et stort og gjestfritt hus på Malmøya. Betraktet gjennom romantikkens briller, var øya et ønskested. Fra toppen av Hallingåsen også kalt Kalkfjellet kunne han by sine gjester et prektig rundskue mot Nesoddlandet, byen med havnen, Asker-, Bærums- og Nordmarksåsene. Her sto da også som Dunkers gjester, antakelig omkring midten av 1850-årene, 55 meter over Skinnerbukten og Paddehavet, Oscar I med gemalinne, den vakre dronning Josefine, prinsessen og prinsene, samt medlemmer av hoffets stab og betraktet det vakre panorama som strakte seg ut til alle kanter. Hallingåsen i seg selv tiltrakk seg også sikkert selebritetenes oppmerksomhet. Kanskje hadde de en nifs følelse av å stå på randen av et svelgende dyp som man ikke måtte bli trukket ned av.. Ved Utsikten det høyeste punkt i Bundefjordens maleriske øyverden gjør Hallingåsen plutselig et nervepirrende, dramatisk stup mot det roligere lendet dypt under. Et mektigere parti kan ingen av Bundefjordens øvrige øyer oppvise.
Mange fine folk
Over toppen av Hallingåsen fører Malmøyas eldste gangsti som begynner ved Sundstredet og går sydover i øyas lengderetning. Det er også en utsiktsplass på sydvestre delen av øya rett overfor Malmøykalven, likeledes en vest for villa Ilen. I gamle dager var det en utsiktsplass av nærmest privat art nordligst på øya.
Det fortelles at prinsesse Eugenie gjerne tente seg en sigarett på sine spaserturer. Hvorvidt hennes ledsagerske, fru overhoffmesterinne Franzisca Løvenskiold, født baronesse von Seckendorff-Aberdar, gjorde det samme er usagt. Prinsessens pionervirksomhet fremkalte trolig blandede følelser innenfor hoffet, hvor det nye nytelsesmiddel neppe var i samsvar med etiketten. Det var under Krimkrigen 1853-56 at sigaretten kom fra Orienten til England med Times’ krigskorrespondent. Fremstillingen av sigaretter i Norge tok først til omkring århundreskiftet.
En rekke fremstående personligheter fra kunstens, litteraturens og vitenskapens verden var Dunkers gjester på Malmøya, således Ole Bull, P. A. Munch, Jørgen Moe, Welhaven, professor Collet, danskene Goldtschmidt og Orla Lehmann, fru Johanne Louise Heiberg, Bjørnstjerne Bjørnson m. fl.
Millionærer
I sin tid inntok Malmøya en mer eksklusiv posisjon blant øyene i Bundefjorden. Under høykonjunkturen omkring århundreskiftet og senere, hadde Malmøya ord på seg for å være den øy i landet som tellet de fleste millionærer. Landstedene, eller løkkene, var i sin tid ikke sjelden fra 50 til 100 mål store og ble i mer eller mindre grad drevet som gårdsbruk. Som eksempel herpå kan nevnes «Myren» på østsiden av Malmøya. Forpakterens daglige funksjoner omfattet bla. a. å bringe melk til eieren i vinterhalvåret. Eieren bodde da i Homansbyen. «Myren» Homansbyen tur-retur er en strekning på ca. 16 kilometer. Særlig når sneen lå dyp hadde forpakteren sin fulle hyre med å komme frem, enten han benyttet seg av den skrale veien om Ormøya og Bekkelaget, eller tok isen fatt rett over til Bjørvika.
Leserne får ha i tankene at mangt og meget har skjedd på Malmøya siden denne artikkelen ble skrevet.
Gunnar Pedersen
Nettavisen, 07.10.2005.
https://www.nettavisen.no/aktuell-historie/malmoya-i-natid-og-fortid/s/12-95-3422977164
www.hudtwalcker.no 2024