Tale ved åpningen av den nye fabrikken i desember 1950
Endelig er vi da kommet så langt at vi kan sitte sammen her i vår nye fabrikk. Og ikke bare det, at vi kan sitte sammen; – vi kan også se hverandre uten å måtte lyse hverandre i ansiktet med hine berømte Husbergøya-lamper: Vi har fått elektrisk lys på Husbergøya!
Det vil kanskje ikke si så meget for dere som er nye på øya eller på kontoret, men jeg tror at vår høyt betrodde vaktmann Einar Jakobsen vil kunne fortelle hva det hva det vil si å sitte på Husbergøya i vintermørket … og vår formann, Reidar Skogsberg, vil huske hvordan det var i den gamle fabrikken i gamle dager: det berettes nemlig at et spøkelse holdt til i annen etasje. Nede i fabrikken hørtes en morgen mystiske lyder som kom fra annen etasje. Det ble holdt krigsråd under ledelse av daværende formann Nielsen, og deretter ble en patrulje sendt oppover trappen, lampen høyt hevet i hånden, slik at en sitrende hånd med lampen var det første som kom til syne i det stummende mørket i annen etasje. Om spøkelset ble avslørt er en annen historie. Men det bildet av hånden med lampen var det jeg ville fortelle om.
Og i dag? I dag slår Jakobsen på bryteren, og der ligger fabrikken i flombelysning som et filmatelier, og det så fort at et spøkelse sannelig ikke har tid til å få skoene på seg.
Etter at den svære røyksøylen, som gjorde Husbergøya berømt i det vide og brede, hadde trukket bort, i juni 1948, så det sannelig trist ut her ute. Og jeg hadde unt vår gamle trofaste medarbeider Niels Erik Nielsen i alle fall å oppleve den dagen da det elektriske lyset ble tent. Brannen og bekymringene, og alt som fulgte med, gjorde nok ikke hans helse bedre … .
Så skrev planene med gjenoppbyggingen frem og i mellomtiden så den såkalte ”lille fabrikk” på Kalven dagens lys, og viste seg å være et overraskende levedyktig barn som hjalp oss godt på vei gjennom de første årene. Og, for å følge øy-historiens gang: og så en dag flyttet Einar Jakobsen med familie hit ut igjen etter å ha sett seg om i hovedstaden. Ser jeg bort fra dette korte ”utenlands”-oppholdet, så har De, Einar, vært i firmaet omtrent like lenge som jeg, og det blir sikkert snart tid for et dobbelt-jubileum. Deres oppgaver har vokst, men De har også vokst med oppgavene … . Men vi to er allikevel bare barn her sammenlignet med de gamle gutta: Borge, Skogsberg og Gundersen. Noen av disse har visst vært her så lenge at ingen riktig kan huske når de begynte. Borge er nå fabrikkbestyrer, Gundersen skøytefører og Skogsberg formann på øya, og det har vært en fornøyelse å følge deres utvikling.
Det har tatt lang tid før vi har kunnet flytte inn her, men gleden er i alle fall ikke blitt mindre for det. Under Deres ledelse, Reidar Skogsberg, er det gjort mange store fremskritt: organiseringen av arbeidet med tranen, og vi har vært glade for at tidene og forretningens gang har vært slik at vi har kunnet realisere Deres forslag.
Vi får nå håpe at denne bygningen viser seg å svare til våre forventninger, og at vi får glede av den, og at den gir oss muligheten til å sette nye planer ut i livet. Mange har kanskje stusset over at fabrikken er holdt i så lyse farger, men det er blitt gjort etter mange diskusjoner, og tanken er at alle skal føle seg vel og mer opplagt. Dette forutsetter dog at alle utviser påpasselighet, og jeg håper at alle vil bidra til, og sette sin ære i, at fabrikken bibeholder sitt utseende.
Her i annen etasje gjelder dette i ennå høyere grad. Fru Jakobsen skal nå overta kommandoen her, og jeg vet at når det gjelder renhold er fabrikken nå i de beste hender. Jeg håper at fru Jakobsen vil trives hos oss.
Vi mottok i disse dager en julehilsen fra en amerikansk forretningsforbindelse som fritt oversatt lyder omtrent slikt:
Å takke Dere som vi gjerne ville,
er mere enn vi kan.
For hvis vi ikke hadde venner som dere,
ville vårt firma ikke kunne eksistere!
Jeg vil få lov til å anvende disse ord overfor alle de tilstedeværende, og takke hver især, selv om hans eller hennes navn ikke er blitt nevnt, for den innsats som han eller hun har gjort, og som i fellesskap har gjort det mulig for firmaet å bygge denne fabrikken.
Og så slutter jeg med å utbringe en skål for vår nye fabrikk, som jeg håper vi må få lov til å fortsette vårt arbeid ved i fred.
Carl H. Hudtwalcker
Husbergøya, 27.desember 1950
Kilde
Familiearkiv Hudtwalcker; avisutklipp 1938.
www.hudtwalcker.no 2017